Etopeia

Innhold

• Eksempler fra Etiopia

De etopeia Det er en retorisk figur som består av beskrivelsen av en persons moralske og psykologiske trekk. For eksempel: Han satt alltid bak i klassen. Han var stille, sjenert, men mye mer intelligent enn resten, selv om han passet på å gå ubemerket hen. De få gangene han deltok i klassen, med sin svake stemme, som han kjempet for å løfte, sa han ting som etterlot oss alle målløse. Du kunne fortelle at han var kultivert, gjennomtenkt og minneverdig, så vel som kreativ.

Etter hvert som tiden gikk, ble andre trekk lagt til som tillater forståelse av karakteren som hans personlighet, skikker, tro, følelser, holdninger og verdensbilde.

Etopeien skiller seg fra prosopografi (beskrivelsen av karakterenes fysiske utseende) og portrettet (litterær innretning som kombinerer eksterne og interne trekk i beskrivelsen av karakterene).

Vanligvis skjer etiopieren når en karakter får stemme for å uttrykke seg gjennom sine spesifikke vilkår, talemodus og bilder. Slik sett handler det om å la karakteren snakke for seg selv, ved å bruke dialog, monolog eller interiørmonolog.

Etopeia regnes som en ressurs av teatralsk karakter, siden den tvinger leseren til å gå inn i karakterens psyke og representerer en psykisk grad av beskrivelsen.

• Se også: Retoriske figurer

Eksempler fra Etiopia

1. Rutinene deres var så strenge at naboene brukte dem til å justere klokkene. Dette var Kant, en filosof som, kanskje på grunn av sin syke hudfarge, holdt fast ved punktlighet og forutsigbarhet til han døde. Hver dag sto han opp klokka fem om morgenen, fra åtte til ti eller fra syv til ni, avhengig av hvilken dag han ga sine private leksjoner. Han elsket ettermåltider, som kunne vare i opptil tre timer, og senere, alltid på samme tid, tok han en spasertur gjennom byen sin som han aldri dro fra - og viet seg deretter til lesing og meditasjon. 10, religiøst, sovnet han.
2. Hans eneste gud var penger. Alltid oppmerksom på hvordan man kan selge, til og med de som ikke kan selges, til noen naive som kom over på stasjonen, som han med ord og demonstrasjoner klarte å fange selv med en knapp. For ham var alt verdt når det gjaldt salg. Sannheten var aldri hans nord. Derfor ble han kalt til sofisten.
3. I hans smil kunne du se hans triste fortid. Likevel var hun fast bestemt på å la den være der, tidligere. Alltid klar til å gi alt for andre. Selv det jeg ikke hadde. Slik levde han livet sitt, og strebet etter at smertene han hadde gjennomgått ikke oversatt til hevn, harme eller harme.
4. De som kjente faren min, fremhever lidenskapen for arbeid, familie og venner. Plikt og ansvar begrenset aldri hans sans for humor; han hadde heller ingen kløe for å vise sin kjærlighet foran andre. Religion, i ham, var alltid en forpliktelse, aldri en overbevisning.
5. Arbeid var aldri hans greie. Rutinen heller. Han sov til en time og badet ved en tilfeldighet. Likevel elsket alle i nabolaget ham, han hjalp oss alltid med å skifte det lille hornet på kranene eller de utbrente lyspærene. Da han så oss ankomme lastet med ting, var han også den første som tilbød å hjelpe. Vi kommer til å savne det.
6. Han var en kunstner, selv i sin måte å se på. Oppmerksom på detaljer, fant han et verk i hvert hjørne. Hver lyd, for ham, kunne være en sang, og hver setning, fragmentet av et dikt som ingen skrev. Hans innsats og dedikasjon kan sees i hver av sangene han etterlot seg.
7. Min nabo Manuelito er et spesielt vesen. Hver morgen klokka seks tar hun den groteske hunden hun har på tur. Han spiller trommer, eller så hevder han at han gjør det. Så fra 9 til en som vet hva klokka, buldrer bygningen på grunn av hobbyen hans. Om kvelden stinker hele bygningen med utarbeidelsen av ukjente oppskrifter som bestemoren en gang lærte ham. Til tross for støyen, luktene og bjeffingen av valpen hans, gjør Manuelito seg elsket. Han er alltid klar til å hjelpe andre.
8. Tilsynelatende hadde kona forlatt ham. Og siden hadde livet hennes falt fra hverandre. Hver kveld ble han sett i nabolaget med en flaske med den billigste vinen og et uvasket glass. Hans blikk mistet alltid.
9. Han berørte aldri en mikrobølgeovn. Langsom brann og tålmodighet var nøkkelen til enhver oppskrift for henne, bestemoren min. Hun ventet alltid på at vi lente seg på døren, med favorittrettene våre allerede lagt ut på bordet, og hun så nøye på oss mens vi likte hver matbit, med et uavbrutt smil. Hver lørdag klokka 7 skulle vi følge henne til messe. Det var den eneste tiden på dagen da hun var seriøs og stille. Resten av dagen snakket han kontinuerlig, og hver gang han lo, ristet alt rundt ham. Planter var en annen av hans lidenskaper. Hun tok vare på hver enkelt av dem som om de var barna hennes: hun vannet dem, sang for dem og snakket med dem som om de kunne høre henne.
10. Ord var aldri hans greie, han var alltid taus: fra han kom til kontoret, i sin alltid upåklagelige drakt, til klokken slo seks, da han gikk uten å lage en lyd. Da pannen hans glitret av svette, var det på grunn av bekymring at han ble vekket at noen ikke ville lukke ham. Blyantene hans, som han gjorde uendelige beregninger med, ble alltid bitt. Nå som han er pensjonist, bebreider vi oss selv fordi vi ikke har hørt mer om ham.
11. Hans liv ligner på en utrettelig vandring en evangelist av borgerånd, hvis enorme fall av proselytter han så i seks tiår mate folkemengder, frigjøre bysslaver, se for seg avstander, fascinerende høst av lidenskap, lukte det fremmede som sin egen butikk med den dyrebare sandeltre av godhet og oppfinnsomhet. (Guillermo Leon Valencia)
12. Fryktelige røde blomster blomstrer under deres fredelige ansikter. De er blomstene dyrket av min hånd, en mors hånd. Jeg har gitt liv, nå tar jeg det også bort, og ingen magi kan gjenopprette ånden til disse uskyldige. De vil aldri legge de bittesmå armene mine rundt halsen igjen, latteren deres vil aldri føre kulenes musikk til ørene mine. At hevn er søt er en løgn. (Medea, ifølge Sophocles)
13. Men akk! Jeg lider en skjebne som min far. Jeg er datteren til Tantalus, som bodde sammen med guddommelighetene, men etter banketten ble utvist fra gudeselskapet, og siden jeg kommer fra Tantalus, bekrefter jeg min slekt med ulykker. (Níobe, ifølge Euripides)
14. Datter til den mest berømte borgeren, Metellus Scipio, hustru til Pompey, fyrste med enorm makt, mor til den mest dyrebare av barn, jeg blir rystet i alle retninger av en slik masse ulykker at jeg kan anta dem i hodet mitt eller i stillheten til min tanker, jeg har ingen ord eller uttrykk som jeg kan uttrykke dem med. (Cornelia, ifølge Plutarco)
15. Don Gumersindo […] var vennlig [...] nyttig. Medfølende [...] og gikk ut av hans måte å behage og være nyttig for alle selv om det kostet arbeid, søvnløshet, tretthet, så lenge det ikke kostet ham en virkelig en […] Glad og en venn av vitser og hån [...] og gledet dem med bekvemmeligheter for hans behandling [...] og med hans diskrete, selv om det er lite loftssamtale (I Pepita Jimenez av Juan Valera)

Følg med:

• Beskrivelse
• Topografisk beskrivelse